Britiske Våpen
Short Magazine Lee-Enfield Rifle No1 Mk111
Britenes hovedrifle under første verdenskrig var Lee Enfield riflen med kort magasin, gjerne forkortet SMLE. Antatt av den Britiske hæren i 1903. Den har en .303 tommers kaliber og 10 skudds magasinkapasitet og lades med fem skudds klips.
Geværet over er laget av LSA Co, London Small Arms company i 1911. Dette er en tidlig utgave, Lee-Enfield ShtLE No1 MkIII.
De fleste geværer har bajonetten festet til løpet med en munningsring som tres over enden av løpet, og festes med en lås i bakkant. Imidlertid ble det ansett at dette påvirket treffsikkerheten og geværets oppførsel når man skjøt. Tyskerne løste dette med en lang bajonettklakk som var festet i stokken og som var sterk nok til å holde fast bajonetten uten munningsring. Britene løste det annerledes. De satte stokk helt fram til munningen og festet på en brakett som på en gang både tjente som skygge for forsiktet, bajonettklakk og et rundt frontstykke som bajonettens munningsring ble tredd over. På den måten sørget de for at bajonetten ikke var i kontakt med løpet og ikke påvirket skytingen.
Bildene viser bajonettfestet på frontbåndet og hvordan bajonetten festes uten å være i kontakt med løpet. Stemplene forteller at geværet er laget i 1911, det er over 100 år gammelt, i svært god stand, og i stand til å skyte moderne ammunisjon. Geværet har alle trekkene som en tidlig MkIII hadde bortsett fra langdistansesiktet, kjent som Volley sight. De siktene var en etterlevning fra gamle dagers militærtaktikker der man sto på linje og skjøt salver mot fiendens linjer. Disse siktene var utdaterte da Første Verdenskrig startet og den senere MkIII* ble laget uten dem. Langdistansesiktene satt fast i stokken og ble borte da dette geværet på et tidspunkt fikk skiftet stokk, utover det har det samtlige tidlige trekk, noe som er uvanlig da disse våpnene normalt ble endret og oppgradert mange ganger mens de var i bruk.
Hanen på den tidlige MkIII er glatt med en rund plate bak, og ble erstattet med en rett hane med tverrslisser skåret inn på den senere MkIII* som ble laget fra 1915. Baksiktet har sidejustering, et trekk som kompliserte produksjonen og derfor ble kuttet ut. Magasinet som tok ti skudd var detaljen som virkelig gjorde forskjell. Der den Tyske Mauseren hadde fem skudds magasin tok Britenes Lee-Enfield ti skudd, hvilket betød at de bare trengte å lade om halvparten så ofte, og dette gjorde at Britene kunne holde en langt høyere ildtakt, altså skyte fortere.
Et annet trekk som kompliserte produksjonen og derfor ble sløyfet i 1915 var magazine cutoff, en plate som stengte magasinet. Man kunne ha ti skudd i magasinet, og samtidig lade ett skudd av gangen og skyte uten å bruke opp magasinet. Dette var også basert på gammel militær tenkning der man trodde uansvarlige soldater ville brenne av for mye ammunisjon dersom de fikk skyte fritt. Derfor skulle magasinet kun åpnes på ordre. Dette geværet har sin magazine cutoff intakt, de ble ofte fjernet.
Lee-Enfield No1 MkIII*
Over er en Lee-Enfield No1 MkIII*. Denne modellen ble innført i 1915. Krigen var ikke over til jul som ventet og det ble klart at millioner av soldater måtte rekrutteres og utstyres, og for å kunne produsere geværer raskere ble unødvendige trekk som var tidkrevende å produsere sløyfet. Geværet er uten magazine cutoff og har en rekke andre trekk som skiller det fra No1 MkIII.
I det ytre er geværet svært likt No1 MkIII,men ved nærmere inspeksjon er det flere forskjeller.
Baksiktet har ikke sidejustering. Allikevel er øret på høyre side av baksiktet videre enn det venstre, da det ble laget på samme måte som før, for å gi plass til siktejusteringen som aldri ble laget til disse geværene. Stemplene forteller at geværet er laget i 1917 av B.S.A. Co, Birmingham Small Arms Company, asterisken etter romertallet III viser at dette er den forenklede No1 MkIII*. Magasinet har ingen lukkemekanisme.
Dette eksemplaret av No1 MkIII* er datert 1918 og er også laget av BSA.
Her ser man tydelig den forenklede hanen, flat med serrateringer, tverre slisser skåret i metallet i stedet for den runde platen på No1 MkIII.
Britisk P14 rifle.
Den britiske P14 riflen skulle opprinnelig ta over for Lee Enfield MkIII riflen. Geværet skulle få et mindre kaliber og innlede en ny æra, men det skulle ikke skje. Våpenet som var planlagt fra før krigen ble i hui og hast gjort om til Britenes standard .303 kaliber og produsert av de amerikanske våpenprodusentene, Winchester og Remington. Bajonetten er av type P13 som er helt lik 1907 bajonetten bortsett fra at den har høyere munningsring.
P14 er basert på et Mauserdesign, svært forskjellig fra Lee-Enfield riflen. Imidlertid ble P14 et våpen som mest ble brukt til trening og til enheter bak fronten, og våpenet ble aldri Britenes nye standardrifle.
Da USA kom inn i krigen i 1917 ble kontraktene med de amerikanske firmaene kansellert og de amerikanske firmaene produserte disse riflene i kaliber 30-06 som USAs modell 1917. Denne våpentypen fikk større utbredelse i USA enn hos Britene.
W foran serienummeret viser at denne er laget av Winchester fabrikken. Stemplene på siden av låskassen er akseptansestempler og Britisk eiendomsstempel. Det siste bildet viser det kompliserte baksiktet.
Dette eksemplaret har en historie som går videre inn i andre verdenskrig. Dette er ett av de mange geværene som ble sendt til Norsk motstandsbevegelse, de ble sluppet i store containere med fallskjermer fra Britiske fly, og plukket opp av MILORG.
P14
Under er nok et eksemplar av P14 riflen. Dette eksemplaret er laget av Eddystone fabrikken.
P14 rifle med Britisk P13 bajonett. Bajonetten er identisk med 1907 bajonetten, men har høyere munningsring. For å hindre forveksling har bajonetten to dype kutt skåret inn i grepene. Hjelmen på bildet er Britisk laget, men med amerikansk merke fra 1. divisjon, "Big red one".
Kong Georges Monogram og War Departments "bred pil" akseptansestempel.
Bakelitt oljebeholder som oppbevares i et rom i geværets stokk.