Krigsfanger
Et stort antall krigsfanger ble tatt under Første Verdenskrig. Haag konvensjonen fra 1907 regulerte hvordan krigsfanger skulle behandles. Denne konvensjonen ble imidlertid brutt mange ganger av de krigførende parter. Bruddene varierte fra tyveri av eiendeler (Suvenirer) via mishandling og utsulting, - til summariske henrettelser.
Imidlertid var virkeligheten for de fleste av de millioner fanger som ble tatt en ørkesløs tilværelse, savn av sine nære og kjære, hardt arbeid, men ikke nødvendigvis mishandling og brudd på Haag konvensjonen.
Franske Krigsfanger poserer med sine Tyske fangevoktere. Ut fra uniformene å dømme er bildet tatt tidlig i krigen. De Tyske vokterne er sannsynligvis Landsturm menn og er væpnet med umoderne Mauser M1871/84 svartkrutt geværer, de har også utrangerte gamle blå uniformsbukser i stedet for de moderne feltgrå.
Krigsfanger ble satt til arbeid både i jordbruket og i fabrikker. Ettersom så mange av den mannlige befolkningen lå ved fronten var krigsfangenes arbeidskapasitet svært viktig. Karl Bochröder, en Landsturm soldat (en eldre familiefar) som gjorde tjeneste bak fronten i Polen og Ukraina, skrev hjem til sin kone Rosalie Bochröder om at han stadig voktet Russiske krigsfanger som ble satt til å losse ammunisjon av togene. Dette var i seg selv et brudd på Haag Konvensjonen da fanger ikke skulle settes til direkte krigsrelatert arbeid.
For at ikke fangene skulle ha mulighet til å flykte fikk de ikke ha ekte penger, men en egen type leirpenger ble laget som ikke var gyldig betalingsmiddel utenfor leiren. Her er en 5. pfennig fra Kriegsgefangenenlager Golzern (Mulde) fra 1916.
Å kommunisere med sine kjære der hjemme var et stort problem, og her gjorde det internasjonale Røde Kors en stor innsats. Brev ble sendt via det nøytrale sveits til fangene og fra fangene til deres familier. Pakker med mat og klær hjemmefra holdt mange fanger i live.
Under er en av de verste beskjedene man kan få. Det kjærlige feltpostbrevet er returnert fordi mannen er savnet og ingen vet om han fortsatt lever....
Brevet er sendt fra fru Anna Menges i Grossen Linden, Hessen, til ektemannen Heinrich Menges. På dette tidspunktet, 9. september 1914, var han savnet og det var ikke kjent om han var levende eller død, og Anna visste ikke om hun hadde blitt enke...
Når det vel var fastslått at mannen levde gikk brevene, som dette via Bern i Sveits for å nå fram. Adressen er: "Wehrmann Menges. 8. Comp.116. Zur zeit Fransösische Kriegsgefangener. Toulouse. Süd Frankreich.", Wehrmann Menges, Åttende kompani, 116 Regiment. For tiden Fransk krigsfange, Toulouse, Syd Frankrike. Kortet er merket "Über die Schweitz, über Bern", gjennom Bern i Sveits, det har altså gått gjennom Røde Kors for a kunne nå frem til fiendeland.
Dette kortet er sendt hjem fra Heinrich Menges. Det er ett av mange kort i rekken... Heinrich Menges satt i fangenskap i Frankrike fra August/september 1914 og helt til etter freden i 1918. Vi vet ikke nøyaktig når han ble løslatt fra fangenskapet, men det siste kortet vi har fra ham er fra oktober 1919, nesten et år etter at våpenhvilen ble inngått. Da er han enda ikke løslatt og tror ikke han kommer hjem før jul. Fru Anna gjorde gjentatte forsøk via Røde Kors for å få sin mann frigitt fra fangenskapet, han var invalidisert av sine krigsskader og burde derfor kunne slippes uten å utgjøre noen fare for Frankrike. Men, til ingen nytte. Herr Heinrich tilbrakte minst 5,5 år i fangenskap før han fikk gjenforenes med kone og barn.
Russiske og Franske krigsfanger i en leir i Tyskland. Merk at det er vinter på bildet, men ingen av dem er utstyrt med vinterfrakker. Fangene hadde i stor grad det de sto og gikk i å kle seg i.
Emblemet flere av dem bærer på luene, her montert over den keiserlige Russiske kokarden, er et identitetsmerke med leirnummeret og fangenummeret.
Ikke alle fanger ble menneskelig behandlet. Den Svenske frivillige i det Tyske 162. infanteriregiment Lübeck, Kaptein Carl Belfrage beskriver (Boken "Vanvettet på västfronten", Bengt Belfrage, Smi förlag, Stockholm) hvordan han fra sin stilling så at tilfangetatte Tyske soldater ble marsjert opp på skyttergravskanten og skutt ned med maskingevær av Amerikanske soldater. Dette skjedde i krigens siste dager. Slike overgrep skjedde på begge sider i noen utstrekning, og er for krigsforbrytelser å regne.
Østerrikske, Tyske og Tyrkiske krigsfanger i arbeid i Italia.
Krigsfangene var gjerne desperate etter lesestoff , og dette er en Tysk avis på Engelsk som var den eneste avisen engelskspråklige krigsfanger i Tyskland fikk tilgang til. The Continental Times var en propagandakanal for Tyskerne. Denne utgaven, fra 25 november 1918 er spesielt interessant fordi den, 14 dager etter våpenhvilen trådte i kraft, viser Tyskernes følelser rundt freden. Forbitrelse over vilkårene i våpenhvileavtalen, Hindenburgs forsikring om at Tyskland ikke under noen omstendighet er i stand til å gjenoppta krigen, den kaotiske situasjonen med revolusjon der den tyske hærens arbeiderråd uttaler seg.... Allerede nå peker følelsene som blir uttrykt mot det som kom senere....
En del soldater krysset av forskjellige årsaker grensene til nøytrale land og ble internert der. Noen gikk over grensen heller enn å la seg ta som krigsfanger, noen deserterte. De nøytrale landene hadde plikt til å internere og avvæpne soldater fra krigførende land.
Denne beinkniven, utformet som en bajonett, er laget i en Nederlandsk interneringsleir, Camp Zeist, i 1917.
